|
Dag 14 En stille dag. En dag for utallige påfyll på kaffen. Restauranten spanderer, det er helt tomt, nydelig dekkede bord, ingen gjester. Ser alle på åpningssermoni på TV? Det er Ol-tider. Nye tider. OL på nye kanaler, reklame midt i oppløpet, programledere som styrer sendingene fra en kafé i Oslo. I vår digitale verden er alt mulig. Jeg holder stand, pakket ikke sammen lavvoen likevel. Vår todelte utstilling smelter mere og mere sammen. Snart er lavvoen min slukt av en skjerm. Titter opp fra min egen skjerm og ser folk gå inn i Hvelvet. I restauranten er det snart helt fullt. Dag 15 De hilste og smilte, sør og nord, et håndtrykk for historiebøkene, eller skjermene om du vil. Kameraene er på konstant søken etter øyeblikk å forevige. Måkene kaster seg rundt i vinden og endene surfer i de store bølgene utenfor, vi spiser rekesmørbrød og føler oss rike. Oi, oi, oi, det strømmer på med folk i alle aldre og fra alle sosiale sjikt. Virkelig alle sjikt! Akkurat nå sitter det en ammende dame foran lavvoen mens en polsk pianist, som skal ha konsert her i kveld, lytter seg rundt i klarinettuniverset der inne. Glenn sitter blant skjermene og komponerer virkeligheten. Heidi: Er du der?
Glenn: Der du er? Heidi: Sukk! Tenk om du hadde utelatt spørsmålstegnet. Glenn: Oisann! Er vi der, i dag? Heidi: Nå begynner det å bli litt farlig her. Hvordan har vi det i dag? Glenn: “Vi” har det bra, takk! Men, hvordan har “vi” det på søndag? Når alt dette skal pakkes sammen i en avslutning? Heidi: Søndag er i morgen, er du klar over det? Men, det er vel et hav av tid til for deg. Glenn: Et hav av tid bølger inn mot oss på Oseana hver eneste dag! Heidi: Kanskje en avsporing, men i dag morges lignet jeg faretruende mye på Per Inge Torkildsen. Jeg kommer ikke over det! Glenn: AAARRRGGGHHH! Bildene i hodet! Ut med de!! Heidi: De eller dem? Glenn: Norsk rettskriving kommer i hvertfall ikke til å hjelpe det spøtt.. Heidi: … mellomrom, prikk, prikk, prikk!!! Gle …: Ja da. Du er skikkelig på vranga i dag! Heidi: Aha! Så det er der du er. Har deg! Glenn: Hjelp! Pustebesvær!! Heidi: Greia er at jeg står på stedet hvil, med stor fare for å slå rot. Glenn: WoW! Etter så mange år … Er det Heidi eller #Heidi som skriver nå? #Heidi: ?  Dag 13
Klubbdamene fra Søre Neset er på tur inne i Hvelvet. Utenfor slår bølgene hardt mot land og lager fontenekunst med uendelige variabler. På den andre siden av glassverandaen snakker et TV-team om muligheter og samarbeid. Samarbeid er kanskje nøkkelen til all fremgang? Men samarbeid betyr menneskelige møter, og menneskelige møter betyr uberegnelighet. Jeg er redd for det uberegnelige,- og jeg elsker det uberegnelige. Jeg er en vandrende selvmotsigelse og nå er jeg dørgende lei av meg selv. Meg, meg, meg, det blir for mye! «Fordi jeg fortjener det» er ut. I 2018 må vi si vi oftere enn jeg. Jeg må si vi. Sånn må det bli. Publikum strømmer på og jeg vil jo ikke skuffe noen, men så var det det med å følge en idé … jeg kan ikke bli på stedet hvil, jeg må videre, jeg pakker sammen, jeg, jeg, jeg, hun, hun, hun, hvor, hvor, hvor drar hun nå?  Det finnes en verden der ute. Vi befinner oss i et kulturhus og i den innerste sirkelen rundt oss er vi omringet av Kardemommebybarn. Utenfor glassvinduene snør det store fuktige snøfnugg som blir borte i det de treffer vannflaten, det er en dag med gråtoner, en tilsynelatende problemfri dag, en Tesla har blitt sendt opp i verdensrommet og går nå i bane rundt jorda med David Bowie på repeat. Søstera til nordkoreanske Kim Jong-un skal til OL og Norge sender avgårde 6000 doser astmamedisin til samme sted, Donald Trump er fremdeles sur fordi han ikke fikk nok applaus for sin store viktige tale til nasjonen, Trond Giske er tilbake på stortinget, roboten Sophia har smilt og det spekuleres i om de nye kunstige intelligensmenneskene kan bli mere moralske enn oss dødelige. På østlandet er det rekordmye snø mens snøkanonene går for full maskin, Bjarne Melgaards dødshus skaper forargelse på linje med hvem som eier de fire felts brede skiløypene i skogene våre og verden trenger VANN! Det tenkte en av de besøkende ungdommene på i kjølvannet av uststillingsbesøket. I morgen tar jeg med en bøtte vann. Vann, jord og poteter! Tror jeg dropper norske flagg.
Dag 9 Ingen dager er like. Hver dag etterlater vi oss spor, vi justerer, forandrer, legger til, trekker fra, prøver oss frem, akkurat som i livet ellers. Vi vil gjerne lage en levende installasjon, men er det mulig? Bildene beveger seg, videoene surrer og går, det er tre samtaler på gang, det spilles musikk som er komponert hver dag i prosessen og det er lyden av skog, hav og vidde. Utenfor rommet er det lyden av søndag, klirrende kaffekopper, solslappe stemmer, øltørste mennesker som sukker høylytt etter hver slurk, pensjonister som nyter det vakre, nysgjerrige barn, noen som tilfeldigvis loffer innom, noen som må hjem til pinnekjøttet før det koker tomt i kjelen, noen som vet hva de skal, men kanskje ingen som er forberedt på å måtte tenke eller måtte forholde seg til en problemstilling. Forståelig nok, det er jo søndag! Det er da for svingende krevende nok å være menneske om man ikke frivillig skal oppsøke noe utfordrende også!! Vi lengter etter å være på sjøen og trøster oss med fersk skrei på restaurant.  Dag 10 Seniorer og juniorer inntok galleriet. Alle brukte god tid, tenkte høyt sammen med oss, diskuterte nettbruk, lagde knirkelyder om kapp med de knirkende trærne, tegnet, gjenfortalte hva de så, hva de opplevde og hva de assosierte. De observerte alt fra en bitteliten sikkerhetsnål til den eldgamle (?) tv-en med den eldgamle amerikanske barndomsfilmen. Hvor gammel er egentlig Glenn? De minste fra kulturskulen ble helt stille da svaret kom, 56 år!! Så fortsatte de å fortelle om kalde båtturer og varme teltturer, om hodedunk på feriesklie og minner fra den myke babysoveposen. Det dannet seg kø for å høre på Glenns musikalske Supradagbøker, de krøp inn i lavvoen og ville ikke ut igjen, de prøvde lommelykter og lagde skygger, de studerte min utstilte appelsin og diskuterte om hakkespettlyden var skummel eller ikke. Det var undring, minner og refleksjon fra unge og eldre publikummere. Hva mer kan man ønske seg en mandag?   Dag 11 Rastløs. Må snart videre. Det holder ikke å flytte rundt på lavvoen inne i et rom. I går hadde jeg mine «moments of happiness», i dag kan jeg ikke forvente at det kommer dalende små lykkeblaff, jeg må nok ut på leit, oppsøke virkeligheten. For, finnes det som ikke synes? Finnes det som synes? Samene feirer nasjonaldag, ikke særlig synlig, men de feirer nok. Min Ragnhild skal spille med Kajsa Balto langt der oppe i nord, mange kaffekok unna Oseana. Likevel ser jeg henne akkurat nå, sprell levende, hun spiller på Glenns dagbokskjerm som flimrer og går inne i galleriet, likevel kommer jeg til å se henne på TV i kveld. Virkeligheten er forvirrende. Snart dumper det inn en sprell levende gruppe ungdommer. Vi skal diskutere skjermbruk, høre hva de tenker.    Glenn: Er ...
Heidi: jeg? Glenn: der? Heidi: Vil helst slippe meg en stund Glenn: Går jeg glipp av noe da? Heidi: Selvsagt! Glenn: Du er jo så spennende, vil ikke gå glipp av noe! Heidi: Der tok du inn meg igjen … verden er spennende, du går glipp av noe hele tiden. Glenn: Det er jo i grunnen litt merkelig. Jeg tror jo at jeg får med meg det meste som skjer her gjennom nettet og alle skjermene. Kanskje de som leser dette og som ikke besøker Hvelvet tror det samme? Heidi: For det første er det ingen som leser dette, du har jo ikke betalt for å være synlig! Glenn: Nei, Facebook vil at vi skal betale for alt som handler om SUPRA … Heidi: Nå gikk du glipp av det andre, men angående synlighet så synes jo jeg det er helt i orden å arbeide i det skjulte. Glenn: Undercover art? Heidi: Hvor ble det av 80-tallet? Glenn: “I’ll sell my underpants to you, I’m an artist. Oh Oh Oooohh!” Heidi: Vi var jo på vei til New York! Glenn: Vi skaper vel vår egen New York her? Heidi: Sitter faktisk og ser på Manhatten akkurat nå, utsikt fra Twin Towers. Torild Stray sitt bilde - og det kommer snart flere! Glenn: Pappa var med og bygde bygningene der. Og nå er han på tv-skjermen inne i installasjonen vår … Heidi: Sånn er det. Alt henger sammen! Dag 6 I dag gikk tigerkona tur med mannen sin. Tur på grønn mose, gammelt løv, grus og sliten asfalt. Tur gjennom en jungel av tungtransport, skolebarn og raske turgåere, en tur i sjeldent godt vær, et vær til å hilse i, trodde jeg, dumme østlendingen. En av de som besøker kunstsenteret går denne turen hver dag, frem og tilbake, titt titt. En drøy mil. I morgen tar jeg på bedre fottøy, kunstsenter eller ei. Har hengt opp kart, vet ikke alltid hvor jeg er eller hvor jeg skal. Glenn spør om jeg er her, og det er jeg jo forsåvidt. Nå, er jeg her i Griegsamlingen på Oseana. Rett foran meg henger et bilde med eksotiske appelsiner, malt for over hundre år siden av Hans Jørgen Nicolaysen. De frister meg som en reklameplakat. Jeg sikler og tenker på lyden og smaken av saftige appelsiner som blir fortært. Det finnes allerede èn appelsin inne i installasjonen min, kanskje jeg skal trille inn noen flere? Glenn skriver musikalske dagbøker og hans gode musikervenner spiller inn med klapp og skrætsj. Siste dagen er det min tur, mon tro hva han finner på til meg? Øivind Haanes kalte meg tigerkone og det skal jeg jammen leve opp til! Rrrrrrrrrrr … Dag 7 I dag kastet jeg ut alle soveposene som fylte lavvoen, det ble for mye camping med venner, en slags utopisk drøm. Jeg fortsetter i stedet jakten på roen og mens jeg jakter blir jeg mere og mere urolig. Fortid, nåtid og fremtid blander seg. Jeg erstattet soveposene med blonder og nå føles det som om jeg er på glamping!! Ikke lett å treffe planken. Jeg tar noen dype innpust og observerer at Glenn og hans skjermer og duppeditter nærmer seg min side av rommet. Kanskje det ender med at jeg pakker sammen. Flytter igjen? Christo-stoffet har blitt til røtter som slynger seg rundt lavvoen. Litt skremmende hvor fort røtter utvikler seg, de vil slå rot. Jeg vil og vil ikke, jeg er en vandrende motsetning. Jeg lukket lavvoåpningen, trodde ingen turde røre, men rett etterpå ble den åpnet av noen besøkende. De tok seg til rette og gikk inn, de brukte tid og nøt mosebildene som kontinuerlig beveger seg over blondene. At jeg synes de var modige, sier vel mest om meg. Soveposene ligger i en haug på utsiden, det er ren ønsketenkning med venneskravling langt utover natta, jeg grubler best alene. Dag 8 Så fint kan det være. Fint uten å være for koselig. En kunstnerkollega kommer tøffende i båt, fra galleri Vedholmen i Øyane, innover Bjørnafjorden, til galleri Hvelvet i Oseana. Sola skinner, kaffen er god, det er latter i lufta, publikum kommer, blir, snakker med oss og går igjen. Vi får soveposehistorier og reflekterte tilbakemeldinger. Herr og fru Grieg befarer interessert rommet vårt og snakker lenge med Glenn, mens jeg spiser oversøt kjeks bare fordi den ligger på fatet foran meg. Jeg angrer allerede mens jeg spiser. De hvite fjellene på den andre siden av fjorden forteller sin historie, jeg prøver å nyte akkurat det jeg ser uten å la tankene gå for langt. Det er alltid en bakside, men den må kanskje ikke alltid være dårlig? Tanken på gallerigjesten med det kritiske blikket på verden gjenoppretter balansen. Med stram munn og mysende øyne fyrte hun løs mot politikken, kunsten, kaffepriser, pelser, Ray Ban-briller, mennesker, den uutholdelige alenetilværelsen, ugjengjeldt kjærlighet, publikummere generelt, riving av gamle hus, bygging av nye hus i uberørt natur, bygging av hus på dyrket mark, i det hele tatt. Men, jammen kom hun for å iaktta det ukjente! Hjemme venter lørdagskvelden med stor fare for høy koselighetsfakfor. Heidi: Er du… Glenn: ...her? Hvorfor så eksistensiell? Heidi: Men, du sitter jo i motlys. Glenn: Det er mye som stritter i mot, inne i meg… Heidi: Hadde du løftet blikket opp fra skjermen så hadde du sett skarveflokken som fløy forbi. Glenn: Hva???!!! Gikk jeg glipp av det? Heidi: Ikke bare det, min kjære! Glenn: Hva er det som skjer der ute? Heidi: La oss begynne her inne. Glenn: Kjenner at jeg blir litt urolig, nå.. Heidi: Bra Glenn, du sa NÅ! Du er på vei … Glenn: På vei inn i nå-et? Heidi: Ja, du skjønner det at nået flytter på seg hele tiden. Glenn: Det virker skummelt… Heidi: Neida - Der fløy skarvene tilbake!!!! Glenn: Hæ? Hvor? Har du filmet det og kan legge det ut på Facebook?   Dag 1 Vekket av banking på døra. To overraskelsesgjester fra natt-toget. Glede, spenning, forventning. Åpning med brask og bram, prate, tenke, prate, gjøre, spille, av med støvlettene, ned på gulvet, rull rundt, hemningsløst i øyeblikket, til stede, tre improvisasjonsvenner i aksjon, Morten, Marita, Randi, Glenn. Og så … tilbake til Heidi igjen, vanskelig. Lukket lavvo, ingen steder å gjemme seg. Mennesker overalt, snille, høflige, begeistrede, avventende, rolige, pratsomme, søkende nysgjerrige … hvorfor nervøs nå? For all del ikke trekk deg, meg, seg, hvem er jeg? Dag 2 Søndag i luften. Søndag og regn, delvis nedblåst drivhus, ingen tid til reparasjon, tid, tid, hvor blir du av? Blåser du avgårde med vinden? Hvorfor klarer jeg ikke å fange deg? Turfolket trosser vær og vind og jeg haster forbi, på vei for å finne sannheten, finne ut noe om meg selv, om mennesker, om jorda og tiden vi lever i. Hm. Kommer det noen som vil prate med meg? Jeg hadde kanskje ikke gjort det selv. Jeg er for sjenert. Men, andre er da ikke som meg? Dag 3 Jeg snakker ikke riktig dialekt. Jeg snakker ikke en dialekt som passer sammen med været. Jeg passer ikke inn. Jeg tar på meg regnklær i januar, prøver jo så godt jeg kan. Den røde vinteranorakken har jeg lagt igjen i Østerdalen. Inne i Griegsamlingen er det omvisning, noen av maleriene er tolkninger av natur. Natur, mennesker, en tidløs inspirasjonskilde. Utenfor glassfasaden er det natur i overflod. Bare noen millimeter unna oss, likevel så fjernt, nesten som på et BBC-program på en skjerm. Jeg ser og ser, det er luktløst, vindløst, regnløst, frostløst og fantastisk på en gang. Jeg vil være en del av alt! Hele tiden! Jeg går ut. Dag 4 En glassvegg skiller meg og naturen og en glassvegg skiller meg og menneskene på den andre siden. Inne i restauranten er det latter, prat, fellesskap, mat. Vi har lånt et kafébord og rigget oss til i et hjørne. Et glasshjørne er ikke et gjemmested, her er det hundre prosent innsyn og utsyn. Jeg føler at jeg utsetter meg for mere enn jeg tåler, jeg lukker meg for inntrykk og konsentrerer meg. Fire stoler, to datamaskiner, kameraer, mobiltelefoner, kaffe på termos. To menn ville snakke, begge to kommer tilbake for å snakke mere, to nysgjerrige menn i godt voksen alder. Det gir håp. Det mørkner, vi slukker for å gå hjem. Folk strømmer inn og lyset er skrudd av, skrudd på, skrudd av, lyden er av, menneskelydene er på. Vi er ikke i takt. Dag 5 Jeg har et stoff som kommer fra selveste Christo, han som pakker inn bygninger og veier og broer. Han og hans kone Jeanne-Claude ville gjøre verden vakrere. Jeg vil pakke meg inn i det stoffet! Kanskje inne i lavvoen? Utenfor lavvoen hakker hakkespetten. Han gir seg aldri. Det gjør ikke jeg heller. Kanskje jeg burde det? Gi meg, gi meg hen, gi meg over, gi meg mens leken er god? Glenn komponerer snø, ute regner det. Jeg projiserer kvitmose fra Østerdalen på lavvoen. Det føles trygt. Og så kom det noen som ville snakke … de paralellsnakket i vei, om krigen og om nevøen som er prest for sørsamer, om brua de ikke vil ha, om den dyre maten i restauranten, om tynne sommersoveposer, om været og om gammelskolen på Søre Neset.   Glenn: Er du der? Heidi: Ja, i 18 … nei 17 minutter til. Glenn: Og da er det helg? Heidi: Mandagshelg :) Glenn: Ja, sånn er et kunstnerliv… Mandag går eg og sturer, tirsdag stunder helgen til! Heidi: Ikke rødvin i kveld altså? Glenn: ? Heidi: Do ikke foårstå ingen ting? Glenn: Vel, så har eg problemer med språket, men så utlending er eg vel ikkje? Heidi: Nytt tema!! Glenn: Frekt! Hvordan går det med soveposehistoriene? Heidi: Fikk en fjertehistorie av Berit Steen i dag! Glenn: Og i går kom det en 3 liters Tropical juice i en sovepose… Heidi: Og der er vi i gang, eller? Glenn: Ja! Eg har btw starta en ny tråd i denne veven vår… Heidi: Da har du 11 minutter å fortelle på, fra NÅ! Glenn: Det blir mer om det siden. Men Glenn Erik komponerer som nemnt virkeligheten. Og fra og med i går så komponerer eg en dagbok av små musikksnutter som eg sender til musikere eg har samarbeidet med. 30 sekunder hver. De spiller inn på mobiltelefon og eg setter det sammen tilslutt. Voila! Heidi: Jeg er forhåndsimponert!!!!  Heidi: Er du der? Glenn: Bare så vidt… Heidi: Det hørtes liksom litt trist ut? Glenn: Ikke trist. Bare full av inntrykk etter åpningen vår i går. Heidi: Hm. Betyr det at du ikke er tilstede når du er full av inntrykk? Glenn: Ja. Heidi: Det forklarer i grunnen ganske mye. Glenn: Avslørende? Heidi: Ja, hvis det er avslørt du føler deg. Glenn: Tja.. Snakket med flere som hadde tanker om tilstedeværelse, det å ha et meningsfullt liv og dette nettet som vi nå for eksempel bruker for å snakke om tilstedeværelse. Heidi: Ja, her er jeg. Eller? Glenn: Godt spørsmål. Hvor tilstede er du, eller hvor sosialt er det med det sosiale internettet? Heidi: Her spør du både veldig direkte til meg og så slenger du på et generelt spørsmål som ikke treffer meg helt … så: tilstedeværelsen er god, ikke grodd fast, men- nei, dette ble faktisk litt for vanskelig. Glenn: Oisann. Dette ble intrikat, ja. Men, for å ta opp en av trådene som du toucher bort i: Spørsmålet om hva som er godt og ikke-godt. Flere av de jeg snakket med var opptatt av å si at de var mere Heidi enn Glenn Erik… Er min boble så lite tiltalende? Heidi: Hvis du ikke forstår at ditt budskap på din stasjon ikke er særlig tiltalende så forstår ikke jeg noen ting. Men, jeg fikk noen soveposehistorier altså … Glenn: Og jeg fikk noen teorier om hva informasjonsstrømmene gjør med oss. For eksempel var det en som mente at skjerm-livet var et større problem for oss litt voksne enn for den nye generasjonen som vokser opp med skjermene som en naturlig del av livet. Vi snakket om at dette i vår generasjon kunne fremprovosere en aggressiv holdning til nettet, noe som kanskje kan forklare at menn over 50 er de verste nett-trollene? Heidi: Så søtt! Litt voksne <3 Glenn: Så søtt - hjerte… Heidi: Fikk kommentarer på at kommunikasjonen vår fungerte utmerket i musikken. Altså frem med klarinettene! Ut på gulvet og dans!! Glenn: Peace and love… Du og din intuisjon… Heidi: Misunnelig? Glenn: Ja og tja, kanskje.  I dag åpna Supra i Oseana. Dermed er et 15 dager langt løp påbegynt. Heidi og Glenn vil være tilstede hver dag mellom 14 og 16 for de som ønsker å slå av en prat. I dagene fremover skal rommet i Hvelvet på Oseana utvikle seg. To universer vil fylle rommet. I dag åpnet installasjonen med et performancestunt midt i kunstnersamtalen. Les om stuntet på Midtsiden.no Kanskje det blir mer av dette i dagene fremover? Les det fine intervjuet med Heidi & Glenn gjort på Midtsiden om Supra her  Vertical Divider
   Heidi: Er du der?
Glenn: Hva mener du med er? Heidi: Mene, mene … alltid mene! Glenn: Det er så mange spørsmål. Folk har så mange spørsmål. For eksempel: Hva betyr SUPRA? Betyr det SUPERBRA? Heidi: Selvsagt! Dette blir jo superbra! Glenn: Så Supra! Men så lurer folk på om det er skummelt å komme til Hvelvet mens vi er der… Heidi: Siden SUPRA betyr OVER, så bør de vel se opp. Glenn: Jaha… Heidi: Hvis de ikke har krystallsyke. Glenn: Kjekt å vite. Men det er noen som har spurt om de kommer til å bli ufrivillig del av en eller annen happening på åpningsdagen. Hva skal vi si til dem? Heidi: Vi er vel mere eller mindre frivillige tilstede alle som en. Glenn: … og nå ser jeg for meg horder av folk som vil komme… Heidi: Ja, for å se at DU dummer deg ut! Glenn: Fort gjort, akkurat det … Heidi: Det handler om balanse, Glenn. Alltid, balanse. Glenn: Da er det i grunnen greit å ikke ha krystallsyken, ja … Heidi: Men det er lov å komme, selv med krystallsyke. Husk, publikum har alltid rett. Glenn: Jeg føler vi må snakke sammen. Snakke MYE sammen. Heid: Ok. Finn frem klarinettene! Glenn: Alle mann til klarinettene! Heidi: Peace and love! Glenn: OK, vi er der … |
Oseana februar 2018 - Heidi Tronsmo& Glenn Erik Haugland i HvelvetWrite something about yourself. No need to be fancy, just an overview. ArchivesCategories |
RSS Feed