Heidi dagbøker Dag 1 - 5

​

Dag 1
Vekket av banking på døra. To overraskelsesgjester fra natt-toget. Glede, spenning, forventning. Åpning med brask og bram, prate, tenke, prate, gjøre, spille, av med støvlettene, ned på gulvet, rull rundt, hemningsløst i øyeblikket, til stede, tre improvisasjonsvenner i aksjon, Morten, Marita, Randi, Glenn. Og så … tilbake til Heidi igjen, vanskelig. Lukket lavvo, ingen steder å gjemme seg. Mennesker overalt, snille, høflige, begeistrede, avventende, rolige, pratsomme, søkende nysgjerrige … hvorfor nervøs nå? For all del ikke trekk deg, meg, seg, hvem er jeg?

Dag 2

Søndag i luften. Søndag og regn, delvis nedblåst drivhus, ingen tid til reparasjon, tid, tid, hvor blir du av? Blåser du avgårde med vinden? Hvorfor klarer jeg ikke å fange deg? Turfolket trosser vær og vind og jeg haster forbi, på vei for å finne sannheten, finne ut noe om meg selv, om mennesker, om jorda og tiden vi lever i. Hm. Kommer det noen som vil prate med meg? Jeg hadde kanskje ikke gjort det selv. Jeg er for sjenert. Men, andre er da ikke som meg?

Dag 3
Jeg snakker ikke riktig dialekt. Jeg snakker ikke en dialekt som passer sammen med været. Jeg passer ikke inn. Jeg tar på meg regnklær i januar, prøver jo så godt jeg kan. Den røde vinteranorakken har jeg lagt igjen i Østerdalen. Inne i Griegsamlingen er det omvisning, noen av maleriene er tolkninger av natur. Natur, mennesker, en tidløs inspirasjonskilde. Utenfor glassfasaden er det natur i overflod. Bare noen millimeter unna oss, likevel så fjernt, nesten som på et BBC-program på en skjerm. Jeg ser og ser, det er luktløst, vindløst, regnløst, frostløst og fantastisk på en gang. Jeg vil være en del av alt! Hele tiden! Jeg går ut.

Dag 4

En glassvegg skiller meg og naturen og en glassvegg skiller meg og menneskene på den andre siden. Inne i restauranten er det latter, prat, fellesskap, mat. Vi har lånt et kafébord og rigget oss til i et hjørne. Et glasshjørne er ikke et gjemmested, her er det hundre prosent innsyn og utsyn. Jeg føler at jeg utsetter meg for mere enn jeg tåler, jeg lukker meg for inntrykk og konsentrerer meg. Fire stoler, to datamaskiner, kameraer, mobiltelefoner, kaffe på termos. To menn ville snakke, begge to kommer tilbake for å snakke mere, to nysgjerrige menn i godt voksen alder. Det gir håp. Det mørkner, vi slukker for å gå hjem. Folk strømmer inn og lyset er skrudd av, skrudd på, skrudd av, lyden er av, menneskelydene er på. Vi er ikke i takt.

​Dag 5

Jeg har et stoff som kommer fra selveste Christo, han som pakker inn bygninger og veier og broer. Han og hans kone Jeanne-Claude ville gjøre verden vakrere. Jeg vil pakke meg inn i det stoffet! Kanskje inne i lavvoen? Utenfor lavvoen hakker hakkespetten. Han gir seg aldri. Det gjør ikke jeg heller. Kanskje jeg burde det? Gi meg, gi meg hen, gi meg over, gi meg mens leken er god? Glenn komponerer snø, ute regner det. Jeg projiserer kvitmose fra Østerdalen på lavvoen. Det føles trygt.
Og så kom det noen som ville snakke …  de paralellsnakket i vei, om krigen og om nevøen som er prest for sørsamer, om brua de ikke vil ha, om den dyre maten i restauranten, om tynne sommersoveposer, om været og om gammelskolen på Søre Neset.