Heidi rapporterer dag 9 - 11

Dag 9
Ingen dager er like. Hver dag etterlater vi oss spor, vi justerer, forandrer, legger til, trekker fra, prøver oss frem, akkurat som i livet ellers. Vi vil gjerne lage en levende installasjon, men er det mulig? Bildene beveger seg, videoene surrer og går, det er tre samtaler på gang, det spilles  musikk som er komponert hver dag i prosessen og det er lyden av skog, hav og vidde. Utenfor rommet er det lyden av søndag, klirrende kaffekopper, solslappe stemmer, øltørste mennesker som sukker høylytt etter hver slurk, pensjonister som nyter det vakre, nysgjerrige barn, noen som tilfeldigvis loffer innom, noen som må hjem til pinnekjøttet før det koker tomt i kjelen, noen som vet hva de skal, men kanskje ingen som er forberedt på å måtte tenke eller måtte forholde seg til en problemstilling. Forståelig nok, det er jo søndag! Det er da for svingende krevende nok å være menneske om man ikke frivillig skal oppsøke noe utfordrende også!! Vi lengter etter å være på sjøen og trøster oss med fersk skrei på restaurant.
​

Dag 10
Seniorer og juniorer inntok galleriet. Alle brukte god tid, tenkte høyt sammen med oss, diskuterte nettbruk, lagde knirkelyder om kapp med de knirkende trærne, tegnet, gjenfortalte hva de så, hva de opplevde og hva de assosierte. De observerte alt fra en bitteliten sikkerhetsnål til den  eldgamle (?) tv-en med den eldgamle amerikanske barndomsfilmen. Hvor gammel er egentlig Glenn? De minste fra kulturskulen ble helt stille da svaret kom, 56 år!!  Så fortsatte de å fortelle om kalde båtturer og varme teltturer, om hodedunk på feriesklie og minner fra den myke babysoveposen. Det dannet seg kø for å høre på Glenns musikalske Supradagbøker, de krøp inn i lavvoen og ville ikke ut igjen, de prøvde lommelykter og lagde skygger, de studerte min utstilte appelsin og diskuterte om hakkespettlyden var skummel eller ikke. Det var undring, minner og refleksjon fra unge og eldre publikummere. Hva mer kan man ønske seg en mandag?
​

Dag 11
Rastløs. Må snart videre. Det holder ikke å flytte rundt på lavvoen inne i et rom. I går hadde jeg mine «moments of happiness», i dag kan jeg ikke forvente at det kommer dalende små lykkeblaff, jeg må nok ut på leit, oppsøke virkeligheten. For, finnes det som ikke synes? Finnes det som synes? Samene feirer nasjonaldag, ikke særlig synlig, men de feirer nok. Min Ragnhild skal spille med Kajsa Balto langt der oppe i nord, mange kaffekok unna Oseana. Likevel ser jeg henne akkurat nå, sprell levende, hun spiller på Glenns dagbokskjerm som flimrer og går inne i galleriet, likevel kommer jeg til å se henne på TV i kveld. Virkeligheten er forvirrende. Snart dumper det inn en sprell levende gruppe ungdommer. Vi skal diskutere skjermbruk, høre hva de tenker.