Dag 8 - Heidi forteller

Dag 6
I dag gikk tigerkona tur med mannen sin. Tur på grønn mose, gammelt løv, grus og sliten asfalt. Tur gjennom en jungel av tungtransport, skolebarn og raske turgåere, en tur i sjeldent godt vær, et vær til å hilse i, trodde jeg, dumme østlendingen. En av de som besøker kunstsenteret går denne turen hver dag, frem og tilbake, titt titt. En drøy mil. I morgen tar jeg på bedre fottøy, kunstsenter eller ei. 
Har hengt opp kart, vet ikke alltid hvor jeg er eller hvor jeg skal. Glenn spør om jeg er her, og det er jeg jo forsåvidt. Nå, er jeg her i Griegsamlingen på Oseana. Rett foran meg henger et bilde med eksotiske appelsiner, malt for over hundre år siden av Hans Jørgen Nicolaysen. De frister meg som en reklameplakat. Jeg sikler og tenker på lyden og smaken av saftige appelsiner som blir fortært. Det finnes allerede èn appelsin inne i installasjonen min, kanskje jeg skal trille inn noen flere?
Glenn skriver musikalske dagbøker og hans gode musikervenner spiller inn med klapp og skrætsj. Siste dagen er det min tur, mon tro hva han finner på til meg? Øivind Haanes kalte meg tigerkone og det skal jeg jammen leve opp til! Rrrrrrrrrrr … 
Dag 7
I dag kastet jeg ut alle soveposene som fylte lavvoen, det ble for mye camping med venner, en slags utopisk drøm. Jeg fortsetter i stedet jakten på roen og mens jeg jakter blir jeg mere og mere urolig. Fortid, nåtid og fremtid blander seg. Jeg erstattet soveposene med blonder og nå føles det som om jeg er på glamping!! Ikke lett å treffe planken.

Jeg tar noen dype innpust og observerer at Glenn og hans skjermer og duppeditter nærmer seg min side av rommet. Kanskje det ender med at jeg pakker sammen. Flytter igjen? Christo-stoffet har blitt til røtter som slynger seg rundt lavvoen. Litt skremmende hvor fort røtter utvikler seg, de vil slå rot. Jeg vil og vil ikke, jeg er en vandrende motsetning. 
Jeg lukket lavvoåpningen, trodde ingen turde røre, men rett etterpå ble den åpnet av noen besøkende. De tok seg til rette og gikk inn, de brukte tid og nøt mosebildene som kontinuerlig beveger seg over blondene. At jeg synes de var modige, sier vel mest om meg.
Soveposene ligger i en haug på utsiden, det er ren ønsketenkning med venneskravling langt utover natta, jeg grubler best alene.


Dag 8

Så fint kan det være. Fint uten å være for koselig. En kunstnerkollega kommer tøffende i båt, fra galleri Vedholmen i Øyane, innover Bjørnafjorden, til galleri Hvelvet i Oseana. Sola skinner, kaffen er god, det er latter i lufta, publikum kommer, blir, snakker med oss og går igjen. Vi får soveposehistorier og reflekterte tilbakemeldinger. Herr og fru Grieg befarer interessert rommet vårt og snakker lenge med Glenn, mens jeg spiser oversøt kjeks bare fordi den ligger på fatet foran meg. Jeg angrer allerede mens jeg spiser. De hvite fjellene på den andre siden av fjorden forteller sin historie, jeg prøver å nyte akkurat det jeg ser uten å la tankene gå for langt. Det er alltid en bakside, men den må kanskje ikke alltid være dårlig? 

Tanken på gallerigjesten med det kritiske blikket på verden gjenoppretter balansen. Med stram munn og mysende øyne fyrte hun løs mot politikken, kunsten, kaffepriser, pelser, Ray Ban-briller, mennesker, den uutholdelige alenetilværelsen, ugjengjeldt kjærlighet, publikummere generelt, riving av gamle hus, bygging av nye hus i uberørt natur, bygging av hus på dyrket mark, i det hele tatt. Men, jammen kom hun for å iaktta det ukjente!


Hjemme venter lørdagskvelden med stor fare for høy koselighetsfakfor.