Dag 15 - Hva er vitsen med å slå seg selv i trynet?

Dag 14

En stille dag. En dag for utallige påfyll på kaffen. Restauranten spanderer, det er helt tomt, nydelig dekkede bord, ingen gjester. Ser alle på  åpningssermoni på TV? Det er Ol-tider. Nye tider. OL på nye kanaler, reklame midt i oppløpet, programledere som styrer sendingene fra en kafé i Oslo. I vår digitale verden er alt mulig. Jeg holder stand, pakket ikke sammen lavvoen likevel. Vår todelte utstilling smelter mere og mere sammen. Snart er lavvoen min slukt av en skjerm. 
Titter opp fra min egen skjerm og ser folk gå inn i Hvelvet. I restauranten er det snart helt fullt.


Dag 15


De hilste og smilte, sør og nord, et håndtrykk for historiebøkene, eller skjermene om du vil. Kameraene er på konstant søken etter øyeblikk å forevige.
Måkene kaster seg rundt i vinden og endene surfer i de store bølgene utenfor, vi spiser rekesmørbrød og føler oss rike. 
Oi, oi, oi, det strømmer på med folk i alle aldre og fra alle sosiale sjikt. Virkelig alle sjikt! Akkurat nå sitter det en ammende dame foran lavvoen mens en polsk pianist, som skal ha konsert her i kveld, lytter seg rundt i klarinettuniverset der inne. Glenn sitter blant skjermene og komponerer virkeligheten.