LYTT PÅ MONO I STEREO HER
Mono i Stereo
12 essay
Heidi Tronsmo & Glenn Erik Haugland
2024 Opera Omnia Records
MONO I STEREO - 12 Essay - er tekster og musikk som ikke kunne ha blitt til på noe annet sted eller i noen annen tid enn i Nord-Østerdal på midten av 2020-tallet.
Vi lever i menneskehetens tidsalder - Antropocen. Hva vet vi, uvitende guder, egentlig om menneskenaturen?
Uten å moralisere eller politisere prøver musikk og tekst å dra lytteren, mottakeren, deg nærmere skogen og vår egen natur.
Det er mangfoldet og vår egen dissonans som er satt i spill gjennom dette prosjektet fra radarparet Heidi Tronsmo & Glenn Erik Haugland.
Vi ser på essayene som forsøk på å røre ved naturlengselen og kanskje, bare kanskje, noe som kan føre til engasjement eller i det minste ettertanke.
Selv her hvor det er skog så langt øyet kan se, er det vår livsstil som former og setter premissene for Taigaen.
12 essay
Heidi Tronsmo & Glenn Erik Haugland
2024 Opera Omnia Records
MONO I STEREO - 12 Essay - er tekster og musikk som ikke kunne ha blitt til på noe annet sted eller i noen annen tid enn i Nord-Østerdal på midten av 2020-tallet.
Vi lever i menneskehetens tidsalder - Antropocen. Hva vet vi, uvitende guder, egentlig om menneskenaturen?
Uten å moralisere eller politisere prøver musikk og tekst å dra lytteren, mottakeren, deg nærmere skogen og vår egen natur.
Det er mangfoldet og vår egen dissonans som er satt i spill gjennom dette prosjektet fra radarparet Heidi Tronsmo & Glenn Erik Haugland.
Vi ser på essayene som forsøk på å røre ved naturlengselen og kanskje, bare kanskje, noe som kan føre til engasjement eller i det minste ettertanke.
Selv her hvor det er skog så langt øyet kan se, er det vår livsstil som former og setter premissene for Taigaen.
Tekster
Heidi Tronsmo
Heidi Tronsmo
(01) Der fôr han
Der fôr naustet
naustet fôr
hønsehuset velta
hustaket fikk vinger
Hun så det mens hun lente seg på vinden, som i en øvelse på teatret,
lå på været, stolte på kreftene, helt uten grunn, lo høyt,
smilte i vinden mens håret danset rundt ansiktet, slapp seg bakover., lengre og lengre.
Der fôr bilen
bilen fôr
Der fôr skogen
skogen fôr
tuntreet knakk
strømmen gikk
radioen ropte: «Hold deg unna, det er alvor!
Han øker i styrke, hogger til i kastene.»
Han?
Han?
Han.
(02) Sover du?
Instrumental
(03) Plantasje 132
Det suser i kronene,
prinser og prinsesser så langt øyet kan se.
like ranke, like høye, like gamle.
Ingen dronning å spore, ingen konge i sikte,
ingen sang fra forfedre, ingen knirk og rytmer fra levde liv.
(04) Jeg hører ikke vinden
Jeg hører ikke vinden,
som rasler og svisjer fra osp til or,
fra bjørk til sevje,
som suser i gran og furutopper.
Ser ikke lavskrika som hopper fra grein til grein,
hakkespetten som hakker hull etter hull i gamle stammer,
gaupa som sirkler, gnir seg mot stubben, sender signaler, lukter, lyder,
elgen som feller gevir, harene som gjemmer seg under buskene.
Jeg kjenner ikke lukta av mose, av morkne trær, av torv, av eng,
jeg kjenner ikke kjukene på trærne, soppene på bakken,
de vridde, glatte stammene,
de skjeggete, vortete, krokete, typene som ble til troll i skumringen,
som kastet skremmende skygger i måneskinn,
som fikk fantasien til å spinne,
som heldigvis ble tegnet og skrevet om av dyktige forfedre,
ikke fordi de trodde skogen noen gang skulle forsvinne,
ikke for å gi de evig liv etter døden, men
kanskje for å hjelpe oss til å se
med nytt blikk.
Jeg ser, lager eventyr om soldater på geledd, unge typer med rette stammer,
prinser og prinsesser i drabantbyer, plantasjer med én generasjon,
monogenerasjonen,
som blir fratatt muligheten i å se egne avkom vokse opp,
som vet at de gamle falt i samlet flokk,
som har hørt rykter fra grensen, utenfor plantasjen,
om kryp som kravler rundt røttene,
utrolige historier, fortalt av gamle forlatte typer som overlevde krigen.
Jeg spinner videre, ser etter muligheter,
titter ut vinduet bak plantasjejungelen jeg har laget meg innendørs.
Jeg puster sammen med fremmede arter,
som gir meg nok glede til å holde ut.
(05) Skogsang 1
Instrumental
(06) Grått hår & svart skjegg
Våkner
nagla til stolen
nattens mareritt er overført til skjermen
ropet fra stolen i det grønne rommet i huset i skogen kommer i retur
stopp, stopp, stopp
har vært på rundtur mellom trærne
fra stamme til stamme,
stopp
som om skogen med bare trær har noe ansvar
stopp, stopp,
på kryss og tvers og nå
tilbake til meg, nesten ikke hørbart
stopp
tatt av vinden
eller var det et sukk fra skogen,
et oppgitt utpust?
Hva sa du?
(07) En fallen amaryllis
En fallen amaryllis
en intens lysstråle fra et hull i gardinen
året er ikke lenger nytt
stormen er over
frøene venter
posene i boksen på benken
så langt borte
verden er på en snurr,
hør da, se
mono, mono, mono
mono i stereo
(08) Plantasje 217
Drabantbeboere,
satt ut på samme tid, på samme sted,
på en ryddet og tilrettelagt grunn utenfor kjernen.
Rette og slanke strekker de seg mot lyset, mot en verden de aner finnes.
Det ryktes om krokete stammer, vorter og skjegg, trær som bare ligger der,
skudd som skyter opp, unge spirrevipper som tar sin plass,
som vil opp og fram,
mellom blader med farger, som faller,
blir til mat,
blir til jord.
(09) Skogsnellemysteriet
Instrumental
(10) Distraksjon
Trærne faller hele tiden,
helt uavhengig av mine ideer,
helt uavhengig av mine veldig gode ideer.
Viljekraften kommer og går,
kommer og går.
Altså, det er jo kraft i et tre som faller.
Selv om det ikke har falt sånn at jeg har sett det så har jeg jo vært der,
etterpå,
prøvd lyden min, tonen min, mot treet.
Og hvis treet ga meg en viss respons, så - har det kanskje ikke falt?
Det handler om, - kanskje ikke kvalitet, det er feil,
for kvalitet, da tenker jeg på noe som er ut ifra hva jeg vil oppnå
med det ...
da vil jeg tenke ut ifra at min tone, som har en kvalitet i seg selv,
treffer treet, som da responderer, eller sluker tonen,
hvis overflaten er for porøs.
Kanskje jeg mister tonen min inn i treet?
Og hvis treet faller da, med tonen min inni treet,
vil da min tone være borte for alltid?
For alltid,
en slags uendelighet.
Altså treet vil råtne, det tar en viss tid, og så vil den frigi min tone,
som da går opp i atmosfæren, eller kanskje den går i oppløsning,
jeg vet ikke.
Hva vet vel jeg, som bare gjemmer meg inne i skogen og synger til trærne,
synger med trærne helst.
Synger inni rom i skogen,
under det store grantreet,
mellom furuleggene, i den tette bjørkeskogen,
ned i mosen, under treet som skal falle,
over meg?
(Tinnitus - sang)
skogens sus har krøpet inn i mitt øre
hodet fylles av en tone
som ikke er der
en konstant påminnelse om
hva som er hva
tonen, skyggene, fargene, tankene
som sitter fast
som floker seg sammen
selv om de bare kan fly av gårde
selv om de ikke finnes
for andre enn meg
gjelder de da?
egentlig?
(dette ordet uten mening)
jeg kryper inn i skyggen
lar det suse
prøver å løsne litt på tankeflike-flokene
og midt i den ensomme kampen
kjenner jeg at
jeg er
(11) Blå blader i en kopp
En dag, en uke, ett år under et tak
en skygge over himmelen
blå blader i en kopp
en lys tone i stillheten
tulipaner i sikte
russiske babusjkaer titter ned fra en hylle på veggen
frøene er sådd
det kan fremdeles bli vår
(12) Lavskrikas skogsang
Instrumental
Der fôr naustet
naustet fôr
hønsehuset velta
hustaket fikk vinger
Hun så det mens hun lente seg på vinden, som i en øvelse på teatret,
lå på været, stolte på kreftene, helt uten grunn, lo høyt,
smilte i vinden mens håret danset rundt ansiktet, slapp seg bakover., lengre og lengre.
Der fôr bilen
bilen fôr
Der fôr skogen
skogen fôr
tuntreet knakk
strømmen gikk
radioen ropte: «Hold deg unna, det er alvor!
Han øker i styrke, hogger til i kastene.»
Han?
Han?
Han.
(02) Sover du?
Instrumental
(03) Plantasje 132
Det suser i kronene,
prinser og prinsesser så langt øyet kan se.
like ranke, like høye, like gamle.
Ingen dronning å spore, ingen konge i sikte,
ingen sang fra forfedre, ingen knirk og rytmer fra levde liv.
(04) Jeg hører ikke vinden
Jeg hører ikke vinden,
som rasler og svisjer fra osp til or,
fra bjørk til sevje,
som suser i gran og furutopper.
Ser ikke lavskrika som hopper fra grein til grein,
hakkespetten som hakker hull etter hull i gamle stammer,
gaupa som sirkler, gnir seg mot stubben, sender signaler, lukter, lyder,
elgen som feller gevir, harene som gjemmer seg under buskene.
Jeg kjenner ikke lukta av mose, av morkne trær, av torv, av eng,
jeg kjenner ikke kjukene på trærne, soppene på bakken,
de vridde, glatte stammene,
de skjeggete, vortete, krokete, typene som ble til troll i skumringen,
som kastet skremmende skygger i måneskinn,
som fikk fantasien til å spinne,
som heldigvis ble tegnet og skrevet om av dyktige forfedre,
ikke fordi de trodde skogen noen gang skulle forsvinne,
ikke for å gi de evig liv etter døden, men
kanskje for å hjelpe oss til å se
med nytt blikk.
Jeg ser, lager eventyr om soldater på geledd, unge typer med rette stammer,
prinser og prinsesser i drabantbyer, plantasjer med én generasjon,
monogenerasjonen,
som blir fratatt muligheten i å se egne avkom vokse opp,
som vet at de gamle falt i samlet flokk,
som har hørt rykter fra grensen, utenfor plantasjen,
om kryp som kravler rundt røttene,
utrolige historier, fortalt av gamle forlatte typer som overlevde krigen.
Jeg spinner videre, ser etter muligheter,
titter ut vinduet bak plantasjejungelen jeg har laget meg innendørs.
Jeg puster sammen med fremmede arter,
som gir meg nok glede til å holde ut.
(05) Skogsang 1
Instrumental
(06) Grått hår & svart skjegg
Våkner
nagla til stolen
nattens mareritt er overført til skjermen
ropet fra stolen i det grønne rommet i huset i skogen kommer i retur
stopp, stopp, stopp
har vært på rundtur mellom trærne
fra stamme til stamme,
stopp
som om skogen med bare trær har noe ansvar
stopp, stopp,
på kryss og tvers og nå
tilbake til meg, nesten ikke hørbart
stopp
tatt av vinden
eller var det et sukk fra skogen,
et oppgitt utpust?
Hva sa du?
(07) En fallen amaryllis
En fallen amaryllis
en intens lysstråle fra et hull i gardinen
året er ikke lenger nytt
stormen er over
frøene venter
posene i boksen på benken
så langt borte
verden er på en snurr,
hør da, se
mono, mono, mono
mono i stereo
(08) Plantasje 217
Drabantbeboere,
satt ut på samme tid, på samme sted,
på en ryddet og tilrettelagt grunn utenfor kjernen.
Rette og slanke strekker de seg mot lyset, mot en verden de aner finnes.
Det ryktes om krokete stammer, vorter og skjegg, trær som bare ligger der,
skudd som skyter opp, unge spirrevipper som tar sin plass,
som vil opp og fram,
mellom blader med farger, som faller,
blir til mat,
blir til jord.
(09) Skogsnellemysteriet
Instrumental
(10) Distraksjon
Trærne faller hele tiden,
helt uavhengig av mine ideer,
helt uavhengig av mine veldig gode ideer.
Viljekraften kommer og går,
kommer og går.
Altså, det er jo kraft i et tre som faller.
Selv om det ikke har falt sånn at jeg har sett det så har jeg jo vært der,
etterpå,
prøvd lyden min, tonen min, mot treet.
Og hvis treet ga meg en viss respons, så - har det kanskje ikke falt?
Det handler om, - kanskje ikke kvalitet, det er feil,
for kvalitet, da tenker jeg på noe som er ut ifra hva jeg vil oppnå
med det ...
da vil jeg tenke ut ifra at min tone, som har en kvalitet i seg selv,
treffer treet, som da responderer, eller sluker tonen,
hvis overflaten er for porøs.
Kanskje jeg mister tonen min inn i treet?
Og hvis treet faller da, med tonen min inni treet,
vil da min tone være borte for alltid?
For alltid,
en slags uendelighet.
Altså treet vil råtne, det tar en viss tid, og så vil den frigi min tone,
som da går opp i atmosfæren, eller kanskje den går i oppløsning,
jeg vet ikke.
Hva vet vel jeg, som bare gjemmer meg inne i skogen og synger til trærne,
synger med trærne helst.
Synger inni rom i skogen,
under det store grantreet,
mellom furuleggene, i den tette bjørkeskogen,
ned i mosen, under treet som skal falle,
over meg?
(Tinnitus - sang)
skogens sus har krøpet inn i mitt øre
hodet fylles av en tone
som ikke er der
en konstant påminnelse om
hva som er hva
tonen, skyggene, fargene, tankene
som sitter fast
som floker seg sammen
selv om de bare kan fly av gårde
selv om de ikke finnes
for andre enn meg
gjelder de da?
egentlig?
(dette ordet uten mening)
jeg kryper inn i skyggen
lar det suse
prøver å løsne litt på tankeflike-flokene
og midt i den ensomme kampen
kjenner jeg at
jeg er
(11) Blå blader i en kopp
En dag, en uke, ett år under et tak
en skygge over himmelen
blå blader i en kopp
en lys tone i stillheten
tulipaner i sikte
russiske babusjkaer titter ned fra en hylle på veggen
frøene er sådd
det kan fremdeles bli vår
(12) Lavskrikas skogsang
Instrumental
